Samekoftene

aili_keskitalo - Klikk for stort bildeaili_keskitalo Samekoftene er nok de plaggene som folk forbinder med samer. I denne artikkelen finner du mer informasjon om disse koftene.

Det nordsamiske dialektområdets kofter.

Det nordsamiske dialektområdet strekker seg fra sør-Troms og Jukkasjärvi til den russiske grensen. Det er snakk om Jukkasjärvi, Karesuando, Kautokeino, Enontekiö, Karasjok, Utsjok, Tana, Varanger og den sjøsamiske koften. Koftene er forskjellige i forhold til pyntingen, men grunnmønsteret er den samme (Gáivuona NSR, 1995:16).

Her ser du kofta fra Karasjok:

Konfirmant - Klikk for stort bilde

Det nordsamiske dialektområdets koftes hovedfarge er blått. Før sydde man koftene av vadmel. Nu for tiden syr man kofter i alle farger og stoffer. Måten man pynter skulderstykkene og koftekanten på, med rødt, grønt og gult klede, er den samme for alle koftene. Den gammeldagse måten å pynte på har forandret seg, og nu kan man si at den største forskjellen ligger i det at kautokeino-, karesuando- og enontekiökoftene blir pynta med pyntebånd i tillegg til rødt, grønt og gult klede.

Til koftene bruker man luer, komager/skaller, bellinger, skallebånd og flettebånd, silke- og ulltørkler, skulderkappe, søljer og belter. Disse nevnte tingene blir også pyntet på forskjellige måter fra område til område.

 

Mennenes luer, både til barn og voksne, har grunnfargen blått. Mannslua i den indre delen av det nordsamiske området er i hovedsak čiehgahpir/fiergegahpir/šávká (”stjernelua”) og cuipi (”topplue”). Kvinner bruker reinkalveskinnslue om vinteren. Kvinnenes kledelue er sydd i rødt og de kaller man skupmot eller jorbbot. Den sjøsamiske kvinneluen, gobbagahpir, er sydd i mørke farger, som blått. Barna har også egne, forskjellige luer.

Skallebåndene i det nordsamiske området er enten vevde eller flettede, i ulike mønstre fra område til område. Beltene er også i forskjellige mønstre ettersom hvor de kommer fra, enten vevde eller flettede, med knapper, av klede eller skinn.

Bruken av koften har også forandret seg med tiden. På kysten byttet man samiske klær med norske allerede for ca. 150 år siden, på grunn av fornorskningen. Derfor er det i visse områder usikkert hva slags kofte har man brukt før i tiden. I sentrale samiske områder, som for eksempel Kautokeino og Karasjok, er kofta fortsatt brukt i hverdagen blant den eldre generasjonen. Derimot har koftens verdi også forandret seg fra hverdagsklær til pynteklær, og kanskje til og med som et kulturelt kjennetegn.


Den lulesamiskekofta og skirttoSara Israelsson med en sørsamisk kofte. - Klikk for stort bildeSara Israelsson med en sørsamisk kofte.

I det lulesamiske området i Norge benyttes to kofter; jokkmokk- og gällivarekofta. Disse to koftene er utførlig forklart nedenfor. Man må huske på at det fins ikke kofter som er helt like, derfor gjelder ikke all informasjonen nedenfor alle koftene og alle koftebrukerne.

Kofta forteller hvem du er, og hvor du kommer fra, hvilken slekt du tilhører. For mange er kofta en viktig identitetsfaktor, fordi den så tydelig viser hvem man er. Men det finnes mange samer som ikke bruker kofta, av forskjellige årsaker.

Jokkmokkofta

Jokkmokkofta er ofte blå, men kan også være svart, rød, grå, brun, grønn, lilla, hvit og selvfølgelig forskjellige nyanser av disse fargene. Jokkmokkofta har et enkelt snitt, og har ikke så mye pynt.

Sliehppá

Sliehppá er det som gjør jokkmokkofta vakker. Sliehppá er et stykke stoff eller ullklede som man har rundt halsen, under kofta. Mannsliehppá er av samme farge som selve kofta, mens kvinnesliehppá har ofte en annen farge, for eksempel rød sliehppá til blå kofte. I den øverste delen av sliehppá, den som er mot halsen, er det ofte mønster sydd av tinntråd, og mange felter med forskjellig farge, adskilt med vakkert hvitt skinn som er formet som en tråd. Noen ganger går dette mønsteret helt ned til den nedre delen av sliehppá. Til pynt på sliehppá kan man bruke sølje eller tægerpynt. Når en kvinne gifter seg, kan hun ha et hvitt klede rundt halsen.

Kommoger

I dag er det bare noen få som bruker nuhtaga (vinterkommoger) til kofta, men mange bruker tjáhtjega (sommerkommoger). Tjáhtjega er laget av skinn som er uten hår, og som navnet sier, så tåler de vann. Kommagene knytter man til føttene ved hjelp av vuoddaga, som er vevede band som man knyter rundt anklene.

Avve og lissto

Avve er et bredt vevet band som man knyter rundt livet når man bruker kofta. Avve har forskjellige mønster som forteller noe, på samme måte som buddasa som forteller hvor du er i fra. På noen avve er det pynt, for eksempel brukes tinntråd. Det finnes også sølvbelter. Disse brukes mest ved viktige anledninger, som for eksempel bryllup. Kvinnenes avve er lenger en mennenes, fordi avve skal nå helt ned til koftekanten. I enden av avve er det dåhpå, som er mange tråder knyttet sammen.

Lissto er bandet i koftas underkant. Lissto er vevd av tynne tråder.

Buddasa

Buddas er mønsteret i koftas v-åpning i halsen. Buddasa er alltid laget av ullklede, som er av vakkert og tett strikket vadmel. Buddas har et bestemt mønster, som forteller hvliket sted du kommer fra. For eksempel har kofter som brukes av en fra Vuodnabahta/Hellmobotn og annen fra Måsske/Musken forskjellige buddasa. Dette mønsteret er også det samme som er i koftas underkant. I buddas brukes alle fire samiske fargene, blått, rødt, grønt og gult.

Jokkmokkofta har ofte forskjeller i halsen mellom manns- og kvinnekofte. Halsen på mannskofta er alltid brettet opp, mens halsen på kvinnekofta vanligvis ikke er brettet opp. Derfor er naturligvis kvinne- og mannsbuddas ofte forskjellige.

Gahper

Gahper er hodeplagget som hører til kofta. Jokkmokkofta har en rund gahper laget av ullklede. Kvinnens gahper er høyere enn mannens. Gahper er av samme farge som selve kofta, men i underkant av gahper brukes det en annen farge enn resten av gahper. Ofte er det rundt gahper, omtrent på midten, et band med samme farge som underkantet, hvor det er sydd på tinntråd.I dag er mannsgahper nesten forsvunnet, og kvinnegahper brukes ikke i like stor grad som tidligere.


Gällivarekofta

Ettersom bare noen få i det lulesamiske området på norsk side bruker gällivarekofta, skal vi ikke forklare så grundig om denne. Gällivare-mannskofta er ofte svart og rød, noen ganger grå og rød eller andre farger, men gällivarekofta har ikke så mange farger som jokkmokkofta. Det er visse forskjeller mellom gällivare- og jokkmokkofta. På jokkmokkofta er det ikke sydd pyntebånd på tvers på skuldrene, som på gällivarekofta. Slik kan man lett se forskjellen på jokkmokk- og gällivarekofta. Gällivare-mannskofta har ikke et vevd bånd som avve, men et svart lærbelte. Kvinneavve er riktignok vevd slik som i jokkmokkofta, men det er bredere i gällivarekofta. Gällivarekofta har ikke sliehppá, men ofte et klede i halsen. Mannskofta er ofte kortere enn jokkmokkofta. Gahper er også annerledes.


Skirtto

Skirtto er et klesplagg som ligner litt på kofta, men den har et mer enkelt snitt, og har ikke så mye pyntedetaljer. Og skirtto er ikke like lang som gáppte, det er omtrent like langt som en jakke. Til skirtto trenger man ikke avve, nettopp på grunn av lengden. Noen liker bedre å gå med skirtto, fordi det er mer praktisk og lett å ta på seg, man trenger ikke avve, kommager, sliehppá eller gahper.

Den sørsamiskekofta

Gapta eller gjerne gåptoe er benevnelsen på sørsamekofta. Den er forskjellig fra plass til plass og fra familie til familie. Store forskjeller er det dog ikke, men det være seg i form og utsmykking.

Mannskoften

Mannskoften fra gammelt av var av vadmel og den var kantet med klede. Nå til dags syes det mest av klede. Den er fortsatt kantet med klede. Kragen syr man av dobbel klede. Så stikker man kragen flere ganger rundt og langsetter, så den skal bli stiv og stå opp. Deretter kantes fremsiden ned og rundt kragen. Fra halsen til beltestedet er den rundet av, fordi en skal bruke barmklede. Og ermet har bare én søm, og det rundes av under armen, ved armhulen. Rundt håndleddet kantes det med klede. Koften skal nå ovenfra og til nedenfor hoften. Og så skal en sy hekter fra beltestedet og ned til langs fremsiden.

Barmkledet

Barmkledet er også av klede. Det blir smykket av tinn, men det forekommer også bruk av perlebroderier. Eller det kan være helt enkelt og bare bestå av kvadratiske ruter i to farger om applikeres sammen til en rektangulær form lik en flettestruktur.

Luen og beltet

Luen syes av klede. Den syes sammen av kiler. Beltet er av skinn. Bekledd med klede og figurert med tinntråd eller perler. Dette er felles for menn og kvinner.

Kvinnekofta

Kvinnekofta er også fra gammelt av vadmel. I nyere tid er klede blitt brukt her også. Den har bare en søm i ryggen og så en søm fra armhulen og ned. Den syes sammen over skuldrene. Og en søm fra framsiden fra beltestedet. Den er rundet av ved brystet p. g. a. bruken av barmklede. Rundt halsen og nedover langs brystet er den kantet. Ermene blir kantet med klede i den nedre delen. Så syes det border av rødt klede og grønt (nederst). Når den er sydd sammen, syr man borden rundt hele kofta nedentil. De fleste praktiserer den dag i dag en gammel skikk der jenta bare har en grønn borde nederst på kofta. Den andre (røde) får de ikke før konfirmasjonsdagen.

Luen og beltet syes på samme måte som mannens.
 

Farge på kofta

Den hvite kofta hadde annen betydning sørpå enn den for eksempel hadde nordpå i gamle dager. Her betydde hvit kofte rikdom og velstand. Ikke fattigdom som den betydde andre steder.

Nå til dags ser man forskjellige farger på kofta, selv om det er blåfargen som er mest dominerende. Det er liksom mer opp til en selv hvilken farge som blir valgt. Undertegnede har selv en blå og en grønn kofte. Den blåe brukes til mer høytidelige sammenhenger, mens den grønne mer er ment som en slags hverdagskofte.

Fant du det du lette etter?